VinterSofie!

Den virkelige moroa begynner snart!

Ja, det stemmer. Alt var fiktivt!

Hvis noen lurer hvordan historien hadde tenkt å utspille seg så har vi det her:
(Høyreklikk > Åpne Bilde/Open Image/Hvanåenn for å se hele)


Men dette blir det ikke noe av. Jeg er rett og slett ikke fornøyd med historien, og hva jeg har gjort til nå. Bare vås.

Men mer kommer. Mer kommer. Bare ikke her.

Dette blir mitt siste innlegg her på to uker. Skummelt hva? Tenk å være redd for noe man nettopp har fått? Nei, det får så være. Har forresten falt av lista over mest aktive brukere noe som egentlig er litt trist, men bare vent folkens -- jeg kommer snart tilbake både sterkere og mer interessant enn før!

Bare vent!

Amalie ringte meg kvart over sju! Akkurat som planlagt! Flyet hennes landet da og da, og da hadde jeg jo ydmykt regnet meg fram til at hun da mest sannsynligvis ville være klar til å fortelle om London-turen sin rundt syv-tiden. Og det var hun! Hun hadde utrolig nok ikke kjøpt seg en eneste Beatles-plata. Jeg må nok roe meg litt ned med denne stereotypinga da. Hun *er* fan, men ja -- jeg må roe meg. Fy, Sofie. Uansett hadde hun fått seg mangt et syn. Alt fra rare bygninger til rare folk og mystiske butikker. Også var det jo den blå boksen hun så ivrig fortalte om, uten at jeg skal gå mer innpå den.

Også var det min tur, og jeg fortalte henne så enkelt som mulig hva som nettopp hadde skjedd meg. Og vet dere hva? Der traff jeg reaksjonen og oppførselen hennes rett på spikeren! Jeg tenker meg jeg kjenner henne bedre som person enn som fan, ikke sant? Jo. Hun begynte å mase om at jeg ikke skulle gi opp, at jeg måtte kjempe meg oppover igjen, mens jeg ikke kunne gjøre annet enn å smile, og voilá så var plutselig Operasjon Appelsin i bevegelse. Det er ikke mye vi har planlagt, men foreløpig har vi blitt enige om at vi skal finne ut hvem denne nye kjæresten hans er. Amalie mente for en eller annen grunn at det ikke var nødvendig, men jeg dyttet på! Vi må kjenne fienden! Det er første skrittet! Resten er jeg litt mer rolig på. Jeg vil ha kontroll på situasjonen først. Se hvor alle sjakkbrikkene er plassert, også begynner spillet. Sakte, men sikkert skal jeg få saker og ting igang, også kommer han til å komme tryglende tilbake igjen. Også skal jeg si nei, hele 3 ganger.

Også skal alt bli bra igjen.



Ellers kommer jeg ikke til å gjøre så altfor mye med det *nå*. Jeg reiser vekk i to uker på tirsdag, og da er det ikke mye vits å varme opp peisen når man ikke har marshmellows å steike. Amalie sier hun skal holde øyene opp, mens jeg er borte og det er jo bra. Ellers er jeg ganske overrasket over hvor mange kommentarer jeg har fått! Det er jo helt sjukt! Jeg er jo allerede på den lista over mest aktive brukere på forsia!

Nei, jeg skal innrømme at jeg liker dette. Jeg liker å tømme meg på bloggen min, dessuten føler jeg liksom det er noe helt mitt. Jeg skal nok ikke trekke tilbake alle fordommene jeg har mot nettsamfunn helt ennå, men blogg? Det skal jeg ha.

Ellers vil jeg takke for alle kommentarene og sånn jeg har fått, og jeg håper inderlig på mer!

Jeg hadde et munnspill da jeg var liten; jeg har det ennå. Det laget en helt forferdelig lyd hver gang jeg prøvde å spille det, for det var nemlig ingen instruksjoner lagt med munnspillet som jeg hadde bært hjem fra butikken -- bare åtte år gammel -- det bare *var* et munnspill. Det var nesten som om folka i leketøysbutikken forventet at det skulle finnes en hel skare av små jenter og gutter som ikke kunne vente på å få fatt i en av disse munnspilla, for alle små gutter og jenter kan vel spille munnspill? Nei, jeg tror dette var real svindel; for de fleste som kjøpte munnspillet i hvert fall. Slemt. Kommersielt. Lure barn på den måten.

Uansett så har jeg gravd fram munnspillet mitt. Jeg fant det i en svær kiste på loftet, under en hel haug av bøker jeg ikke hadde likt så godt. Hun Marlene, som la ut en kommentar på mitt tidligere innlegg, foreslo å spille et musikkinstrument, og hvorfor ikke? Selv om jeg ikke har tenkt å forføre ham ved å spille munnspill, så føler jeg i hvert fall at jeg jobber meg mot et mål. Jeg føler jeg gjør noe brukbart fram mot det jeg vil mest, og da blir jeg fornøyd med meg selv -- og det er vel noe av det viktigste?

Munnspillet lager i grunn en ganske rar lyd. En skummel lyd. Men det kan vi ta en annen gang.

I hvert fall så sitter jeg nå på datastolen min -- den som står ved siden av datamaskinen min, også stirrer jeg vagt ut av vindet også blåser jeg litt -- inn i munnspillet mitt. Alt annet er nedprioritert. Også er det regndråper på vinduet mitt. Jeg liker regndråper.

Nå har jeg i hvert fall tenkt å kikke litt rundt på bloggene til andre folk, kanskje kommentere litt her og der, hvem vet om ikke de kan være like hjelpsomme som denne Marlene? Eller kan jeg kanskje hjelpe dem? Jeg liker å hjelpe folk. Det gjør vel de fleste. Den store forskjellen mellom folk ligger nok rett og slett i det å gidde -- liker jeg å tro. Uansett så det er det jeg skal: Snoke rundt i bloggene til folk. Kanskje i en time nå, mens jeg en gang i blant putter et passe melankolsk blås inn i munnspillet. Også skal jeg ta meg en tur ut tror jeg. Det er vått ute. Jeg liker å gå rundt når det er vått ute.

Ellers kommer Amalie snart! Klokka sju! Og da håper jeg på å pangstarte Operasjon Appelsin!
Ønsk meg lykke til, kjære relative leser!

Jeg er ikke en sånn person som lager blogg og skriver der hver eneste dag helt til fingrene mine faller av. Jeg er ikke en sånn person som forteller vilt fremmede folk om meg selv før jeg vet akkurat like mye om dem. Jeg er ikke en sånn person som alltid følger de teknologiske bølgene og gjør alt som er hipt på nett; jeg har jo ikke en gang Nettby!

Så hva gjør så en person som deg, Sofie, med en blogg? Nei, det er et svært godt spørsmål, og svaret burde vise seg å være minst like bra. I denne vide verdenen har jeg to personer jeg trygt kan betro meg til, problemet er bare at jeg ikke får kontakt med dem nå. Hun ene er i London, og han andre er et eller annet sted ute i havet med sin far. Foreldrene hans er skilt, så de få ukene han får hver sommer til å dra ut å fiske med sin far betyr veldig mye for ham.
Selv om jeg må innrømme jeg ikke helt ser det estetiske i å fiske, så høres det jo helt fantastisk ut! Jeg hadde aldri en far. Selvfølgelig hadde jeg en far, og jeg har en far, men det er litt vanskelig å likevel kalle ham en far. Han kontaktet meg nemlig ikke før jeg var langt ute i trettenårsalderen min, og plutselig ville han igjen være venn med min mor og være far for meg? Nei, det føles bare feil. Jeg kaller ham jo Pappa, han vil at jeg skal kalle ham Pappa, og Mamma vil sikkert hun også -- at datteren hennes skal ha en skikkelig far, men det *er* ikke en Pappa. Det er en mann. En jeg ikke helt kjenner, men som jeg likevel sakte, men sikkert *blir* kjent med, men som likevel aldri kommer til å være *min* Pappa.

Men det er ikke grunnen til at jeg har opprettet denne bloggen. Det er ikke det jeg har lyst til å syte om. Jeg har nemlig allerede tømt alle mine problemer og følelser rundt dette med min pappa på både han som *har* en Pappa, en skilt Pappa vel å merke, og hun som nå sleper seg selv rundt i London på jakt etter en eller annen plate av "The Beatles" hun ikke allerede har i samlingen sin. Amalie, ser du, har nemlig sansen for "The Beatles", og ikke bare litt skal jeg si deg! Men ja, poenget er at jeg har jeg smertelig mange følelser å tømme, men ingen å tømme dem på.
 
Det stemmer. Ingen å syte til. Ingen å få trøst fra. Ingen å fortelle det til. Ingenting.

Er det da rart jeg forkaster alt jeg står for, alle mine verdier og alle normer jeg har etablert for meg selv bare så jeg skal kunne roe meg? Nei. Ikke i det hele tatt. Selvfølgelig har jeg allerede tatt meg noen forhåndsregler da. For eksempel skal du, min kjære relative leser, aldri få vite mitt etternavn. Ingen bilder heller. Alt jeg kan love deg, kjære relative leser, er små detaljer og "snapshots" av hverdagen min. Som for eksempel at vennina mi heter Amalie, og at hun liker "The Beatles".

Så greit. Jeg har justifisert meg. Nå kan sytingen begynne. Det hele dreier seg om noe så seriøst som at min kjæreste, i hele 3 år, plutselig en dag har bestemt seg for å slå opp med meg så han heller kan være sammen med ei eller annen teit jente som jeg ikke engang vet hva heter. Alt jeg faktisk vet er at hun spiller gitar. Og det er nok. For da vet jeg at selv etter 3 år med de nydeligste minner så vil han heller ha en eller annen eksotisk jente som gir ham den spenningen og hjertebanken jeg ikke har gitt ham på mer enn 2 år. Men jeg? Jeg trodde det var nok. Det var nok for meg. Vi var glade i hverandre, hva mer trengte vi? Men han var åpenbart ikke like voksen som meg, eller var det kanskje bare jeg som var naiv?

"møt mg med lekeplasen vår,"

Sto det i SMS-en han sendte meg. Og ja, vi hadde faktisk "vår" egen lekeplass. Klisjé? Å nei du, kjære relative leser. Det er bare det du sier fordi *du* aldri har hatt en egen lekeplass, full av alle slags søte minner! Men ja, der var det jeg møtte ham, og det var der i fra jeg gikk hjem. Jeg husker jeg var ganske kald, litt sånn -- borte, der jeg trasket hjemover. Gitarjente. Dumme gitarjente.

Det er her Amalie hadde *pushet* meg. Det bare vet jeg. Hun hadde sagt noe sånt som at jeg ikke måtte gi opp, fordi at hvis jeg gav opp så lett så ville jeg jo aldri få alt det jeg egentlig fortjente! Også hadde hun satt på en eller annen passende sang av "The Beatles".

Jeg føler nesten for å sette på noe av dem nå. Yesterday, den hadde passet bra nå.

Yesterday, all my troubles seemed so far away
Now it looks as though they're here to stay
Oh, I believe in yesterday

I går ja. Da kjente jeg ikke til at noe ille skulle skje, da var alt fint. Jeg tror også på i går -- lengter etter i går. Jeg og McCartney forstår hverandre, vi er på samme bølgelengde som det heter -- bare synd han er gammel nå.

Men likevel vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Selv om jeg vet hva Amalie hadde sagt, og at jeg hadde hørt på henne. Men uten -- jeg vet ikke. Jeg føler meg bare så tom. Det er så utrolig, så usannsynlig, så uventet. Jeg forstår ikke. Jeg føler nesten at jeg bare kunne latet som ingenting også hadde alt bare vært som normalt, men det er jo ikke sant. Jeg har msitet ham. Han er borte. Følelsen er rar. Den føles nesten som en kjeller på en måte. Kald, guffen og veldig grå, men fremdeles litt koselig. Jeg liker å være trist, ingenting å nekte for. Det er en sterk følelse, den er fin. Man føler seg i live da. Jeg skal ikke si jeg har savnet det, men jeg vet ikke.

Det verste er jo at denne nye jenta har klart å slå våre 3 år med nydelige minner så enkelt. Det er hardt. Ekkelt å tenke på. Minner, så mange. Hva med den gangen, for eksempel, da vi kom fra hverandre på den Oslo-turen i regnet? På togstasjonen? Og han fant meg under paraplyen min, inne, med blodskutte redde øyne, og jeg plutselig følte meg som om noen nettopp hadde løftet jordkloden vekk fra mine skuldre. Og hva med den gangen -- jeg forstår ikke. Gitarjente. Dumme gitarjente.

Nei, folkens. Vet dere hva? Nå har jeg fått nok. Jeg skal gjøre det jeg tror Amalie hadde sagt at jeg skal gjør, om hun bare hadde vært her. Operasjon Appelsin skal jeg kalle det! Målet er å få ham tilbake. Det stemmer. Så har jeg noe å gjøre på i sommerferien. Jeg kan spørre Amalie om hjelp til å planlegge, også skal jeg gjøre det! Operasjon Appelsin! Finnes jeg ut denne bloggreia er så morsom som jeg føler den er nå, så kan det være -- du kjære relative leser -- får høre den! Amalie må bare komme hjem! I morgen! I morgen! Klokka sju! Operasjon Appelsin!

Ellers reiser jeg til Frankrike på tirsdag, det er ikke bra. Det vil jo bety at denne gitartøsen får enda to uke på å lage minner med ham.

Nei, det skal gå! Det skal gå! Sofie skal vinne dette!

Heia Sofie!
Eller VinterSofie som jeg så fint har kalt meg. Huff, jeg saaaaaaaaavner vinteren ...