VinterSofie!

Jeg er ikke en sånn person som lager blogg og skriver der hver eneste dag helt til fingrene mine faller av. Jeg er ikke en sånn person som forteller vilt fremmede folk om meg selv før jeg vet akkurat like mye om dem. Jeg er ikke en sånn person som alltid følger de teknologiske bølgene og gjør alt som er hipt på nett; jeg har jo ikke en gang Nettby!

Så hva gjør så en person som deg, Sofie, med en blogg? Nei, det er et svært godt spørsmål, og svaret burde vise seg å være minst like bra. I denne vide verdenen har jeg to personer jeg trygt kan betro meg til, problemet er bare at jeg ikke får kontakt med dem nå. Hun ene er i London, og han andre er et eller annet sted ute i havet med sin far. Foreldrene hans er skilt, så de få ukene han får hver sommer til å dra ut å fiske med sin far betyr veldig mye for ham.
Selv om jeg må innrømme jeg ikke helt ser det estetiske i å fiske, så høres det jo helt fantastisk ut! Jeg hadde aldri en far. Selvfølgelig hadde jeg en far, og jeg har en far, men det er litt vanskelig å likevel kalle ham en far. Han kontaktet meg nemlig ikke før jeg var langt ute i trettenårsalderen min, og plutselig ville han igjen være venn med min mor og være far for meg? Nei, det føles bare feil. Jeg kaller ham jo Pappa, han vil at jeg skal kalle ham Pappa, og Mamma vil sikkert hun også -- at datteren hennes skal ha en skikkelig far, men det *er* ikke en Pappa. Det er en mann. En jeg ikke helt kjenner, men som jeg likevel sakte, men sikkert *blir* kjent med, men som likevel aldri kommer til å være *min* Pappa.

Men det er ikke grunnen til at jeg har opprettet denne bloggen. Det er ikke det jeg har lyst til å syte om. Jeg har nemlig allerede tømt alle mine problemer og følelser rundt dette med min pappa på både han som *har* en Pappa, en skilt Pappa vel å merke, og hun som nå sleper seg selv rundt i London på jakt etter en eller annen plate av "The Beatles" hun ikke allerede har i samlingen sin. Amalie, ser du, har nemlig sansen for "The Beatles", og ikke bare litt skal jeg si deg! Men ja, poenget er at jeg har jeg smertelig mange følelser å tømme, men ingen å tømme dem på.
 
Det stemmer. Ingen å syte til. Ingen å få trøst fra. Ingen å fortelle det til. Ingenting.

Er det da rart jeg forkaster alt jeg står for, alle mine verdier og alle normer jeg har etablert for meg selv bare så jeg skal kunne roe meg? Nei. Ikke i det hele tatt. Selvfølgelig har jeg allerede tatt meg noen forhåndsregler da. For eksempel skal du, min kjære relative leser, aldri få vite mitt etternavn. Ingen bilder heller. Alt jeg kan love deg, kjære relative leser, er små detaljer og "snapshots" av hverdagen min. Som for eksempel at vennina mi heter Amalie, og at hun liker "The Beatles".

Så greit. Jeg har justifisert meg. Nå kan sytingen begynne. Det hele dreier seg om noe så seriøst som at min kjæreste, i hele 3 år, plutselig en dag har bestemt seg for å slå opp med meg så han heller kan være sammen med ei eller annen teit jente som jeg ikke engang vet hva heter. Alt jeg faktisk vet er at hun spiller gitar. Og det er nok. For da vet jeg at selv etter 3 år med de nydeligste minner så vil han heller ha en eller annen eksotisk jente som gir ham den spenningen og hjertebanken jeg ikke har gitt ham på mer enn 2 år. Men jeg? Jeg trodde det var nok. Det var nok for meg. Vi var glade i hverandre, hva mer trengte vi? Men han var åpenbart ikke like voksen som meg, eller var det kanskje bare jeg som var naiv?

"møt mg med lekeplasen vår,"

Sto det i SMS-en han sendte meg. Og ja, vi hadde faktisk "vår" egen lekeplass. Klisjé? Å nei du, kjære relative leser. Det er bare det du sier fordi *du* aldri har hatt en egen lekeplass, full av alle slags søte minner! Men ja, der var det jeg møtte ham, og det var der i fra jeg gikk hjem. Jeg husker jeg var ganske kald, litt sånn -- borte, der jeg trasket hjemover. Gitarjente. Dumme gitarjente.

Det er her Amalie hadde *pushet* meg. Det bare vet jeg. Hun hadde sagt noe sånt som at jeg ikke måtte gi opp, fordi at hvis jeg gav opp så lett så ville jeg jo aldri få alt det jeg egentlig fortjente! Også hadde hun satt på en eller annen passende sang av "The Beatles".

Jeg føler nesten for å sette på noe av dem nå. Yesterday, den hadde passet bra nå.

Yesterday, all my troubles seemed so far away
Now it looks as though they're here to stay
Oh, I believe in yesterday

I går ja. Da kjente jeg ikke til at noe ille skulle skje, da var alt fint. Jeg tror også på i går -- lengter etter i går. Jeg og McCartney forstår hverandre, vi er på samme bølgelengde som det heter -- bare synd han er gammel nå.

Men likevel vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Selv om jeg vet hva Amalie hadde sagt, og at jeg hadde hørt på henne. Men uten -- jeg vet ikke. Jeg føler meg bare så tom. Det er så utrolig, så usannsynlig, så uventet. Jeg forstår ikke. Jeg føler nesten at jeg bare kunne latet som ingenting også hadde alt bare vært som normalt, men det er jo ikke sant. Jeg har msitet ham. Han er borte. Følelsen er rar. Den føles nesten som en kjeller på en måte. Kald, guffen og veldig grå, men fremdeles litt koselig. Jeg liker å være trist, ingenting å nekte for. Det er en sterk følelse, den er fin. Man føler seg i live da. Jeg skal ikke si jeg har savnet det, men jeg vet ikke.

Det verste er jo at denne nye jenta har klart å slå våre 3 år med nydelige minner så enkelt. Det er hardt. Ekkelt å tenke på. Minner, så mange. Hva med den gangen, for eksempel, da vi kom fra hverandre på den Oslo-turen i regnet? På togstasjonen? Og han fant meg under paraplyen min, inne, med blodskutte redde øyne, og jeg plutselig følte meg som om noen nettopp hadde løftet jordkloden vekk fra mine skuldre. Og hva med den gangen -- jeg forstår ikke. Gitarjente. Dumme gitarjente.

Nei, folkens. Vet dere hva? Nå har jeg fått nok. Jeg skal gjøre det jeg tror Amalie hadde sagt at jeg skal gjør, om hun bare hadde vært her. Operasjon Appelsin skal jeg kalle det! Målet er å få ham tilbake. Det stemmer. Så har jeg noe å gjøre på i sommerferien. Jeg kan spørre Amalie om hjelp til å planlegge, også skal jeg gjøre det! Operasjon Appelsin! Finnes jeg ut denne bloggreia er så morsom som jeg føler den er nå, så kan det være -- du kjære relative leser -- får høre den! Amalie må bare komme hjem! I morgen! I morgen! Klokka sju! Operasjon Appelsin!

Ellers reiser jeg til Frankrike på tirsdag, det er ikke bra. Det vil jo bety at denne gitartøsen får enda to uke på å lage minner med ham.

Nei, det skal gå! Det skal gå! Sofie skal vinne dette!

Heia Sofie!
Eller VinterSofie som jeg så fint har kalt meg. Huff, jeg saaaaaaaaavner vinteren ...